Språkviruset

Vi trenger en ny retning og et nytt tema for denne bloggen. Vi trenger… Laurie Anderson!

Det vil si, opprinnelig var det William Burroughs som sa det: Language is a virus from outer space. Det føles riktig, gjør det ikke? Kanskje ikke fra dag til dag (man kan leve med en nokså stabil virusinfeksjon uten å tenke over det hele tiden), men på reise til nye språkområder,der man kan plukke opp hva som helst – der blir man klar over det. Først bare en liten glipp, et ord her og der, men snart, ganske snart, en høflighetsfrase, en hel liten samtale med en kelner eller en tilfeldig forbipasserende, en ferskere og mer uskyldig turist som spør om veien, som selv har blitt tatt av viruset, men ennå ikke er like hardt rammet som deg selv, og snart er det en infeksjon i full blomst, snart har alle forsvarsmekanismer kollapset, snart begynner du å tenke på det nye språket, viruset har tatt over de høyere kognitive funksjonene, det har ganske enkelt blitt en del av deg.

Dette er metaforen, og dette er grunnen til at bloggen blir hetende Venstrekysten, inntil videre, og til at de gamle innleggene blir liggende, inntil videre. (Hvorfor nevner jeg dette? Skriveprosessen min er irrelevant for alle andre enn meg selv, og muligens en veldig tålmodig redaktør. På den annen side: Det irrelevante er ikke nødvendigvis uinteressant. Se for eksempel: Internett. Så refleksjonene blir, og det samme gjør gammelbloggen-som-støtteapparat.) Tematikken her er først og fremst språk, men det er enda fremmere og førstere mitt språk, slik det har blitt etter femten-tyve års eksponering for et gammelt og svært hyppig mutert virus. (Engelsk.) Kall det en forbindelseslinje til USA, kall det forarbeider til en bok som aldri vil bli skrevet ferdig. Kall det en blogg. Mer følger.