Forsinket oppdatering

Jeg har visst… nei, jeg har vært særdeles lite flink til å oppdatere bloggen. Det er sånt som skjer når det er kronisk fint vær ute. Tre-fire uker med norske sommertemperaturer, hvilket ikke er vanlig eller ønskelig i Berkeley, er imidlertid overstått, og jeg har skaffet meg en fin liten forkjølelse. Blogginnlegg krever, i motsetning til vitenskapelige artikler, knapt at man er våken mens man skriver. Ergo: Oppdatering.

Jeg vet ikke om dette blir lest av noen av de andre norske studentene i Berkeley, men jeg ser ikke bort fra det. Derfor velger jeg ordene mine med omhu: Herregud, så mange det er av dere! Jeg burde kanskje sagt oss, men det er vanskelig å ikke føle seg som veteran av en ganske annen klasse etter å ha vært her i (gisp!) hele seks måneder. Hva, har jeg fremdeles en hørbar aksent? Det kan umulig stemme. Jeg går i ett med omgivelsene. Jeg er den omreisende nordamerikanske akademiker. Det er mulig at jeg kommer fra Canada, det er nok derfor jeg sklir ut litt på en vokal her og der, velger et litt pussig ord i blant, ikke vet så mye om Super Bowl som jeg burde. Canada, altså. I høyden.

105 norske studenter, hvilket er flere enn forrige semester, og mange nok til å oversvømme en hel del av laveregradskursene på sosiologi. Ifølge ryktene. Og hvordan har det blitt slik? Hvorfor har et semester på venstrekysten blitt en konvensjonell, nesten selvsagt del av den samfunnsvitenskapelige universitetsutdannelsen? (Vi venter fremdeles på at det skal konstitueres en Berkeleygenerasjon, men det kommer, det kommer.) Godt universitet – ja. Gode utvekslingsavtaler – ja. Kongelig forløper – ja. Bedre klima – ja. (Fantastisk uteliv – nei, selv om enkelte studenter fra et visst bedriftsøkonomisk institutt gjør sitt beste for å holde fanen høyt.) Men det er noe mer, er det ikke? Noe som har gjort Berkeley til et slags ungdommelig, venstreakademisk vrengebilde av de norske koloniene i Spania, mens antall utenlandsstudenter generelt har sunket? Det finnes en forklaring et sted. Tror jeg.