Språkviruset

Vi trenger en ny retning og et nytt tema for denne bloggen. Vi trenger… Laurie Anderson!

Det vil si, opprinnelig var det William Burroughs som sa det: Language is a virus from outer space. Det føles riktig, gjør det ikke? Kanskje ikke fra dag til dag (man kan leve med en nokså stabil virusinfeksjon uten å tenke over det hele tiden), men på reise til nye språkområder,der man kan plukke opp hva som helst – der blir man klar over det. Først bare en liten glipp, et ord her og der, men snart, ganske snart, en høflighetsfrase, en hel liten samtale med en kelner eller en tilfeldig forbipasserende, en ferskere og mer uskyldig turist som spør om veien, som selv har blitt tatt av viruset, men ennå ikke er like hardt rammet som deg selv, og snart er det en infeksjon i full blomst, snart har alle forsvarsmekanismer kollapset, snart begynner du å tenke på det nye språket, viruset har tatt over de høyere kognitive funksjonene, det har ganske enkelt blitt en del av deg.

Dette er metaforen, og dette er grunnen til at bloggen blir hetende Venstrekysten, inntil videre, og til at de gamle innleggene blir liggende, inntil videre. (Hvorfor nevner jeg dette? Skriveprosessen min er irrelevant for alle andre enn meg selv, og muligens en veldig tålmodig redaktør. På den annen side: Det irrelevante er ikke nødvendigvis uinteressant. Se for eksempel: Internett. Så refleksjonene blir, og det samme gjør gammelbloggen-som-støtteapparat.) Tematikken her er først og fremst språk, men det er enda fremmere og førstere mitt språk, slik det har blitt etter femten-tyve års eksponering for et gammelt og svært hyppig mutert virus. (Engelsk.) Kall det en forbindelseslinje til USA, kall det forarbeider til en bok som aldri vil bli skrevet ferdig. Kall det en blogg. Mer følger.

Dytt

Jeg var på vei tilbake til San Francisco til Chicago, og jeg hadde ikke bekymret meg for rullestolen etter at jeg hadde kommet meg om bord på flyet. Det hadde en del å gjøre med at damen i innsjekkingsskranken hadde endret på bestillingen min, slik at jeg nå satt på en plass med enkeltsiffer. Ikke helt inne i business class, men definitivt ikke i økonomi – et slags flylimbo, der jeg satt i et nokså behagelig sete, ikke fikk de gode hodetelefonene fordi plassen manglet det såkalte underholdningssenteret, men kunne bruke det langt mer romslige toalettet der såpen luktet godt og det sto en dispenser med (gratis) fuktighetskrem ved siden av papirhåndklærne. Dessuten: Gratis vin. Så da vi landet, nærmere elleve på kvelden, hadde jeg klart å legge bekymringene til side.

Det er mye som kan gå galt med en rullestol i løpet av en flytur. Hjul kan bli skadet, styrespaker kan brekke, seterygger kan ha blitt demontert og ikke remontert. Jeg hadde beholdt rullestolen så lenge jeg kunne i Chicago, helt frem til gaten, og gitt den fra meg ganske motvillig selv der. Det skyldtes naturligvis også at jeg, til fots, har en operativ radius på cirka femti meter. Langt nok til å komme meg fra gaten til toalettet, for eksempel, men ikke nødvendigvis tilbake igjen. Men rullestoler må inn sammen med bagasjen, så jeg skrudde den over til manuell og lot personalet dytte den av gårde, med omtrent samme fornemmelse som om jeg hadde lånt bort en flunkende ny datamaskin til en litt uberegnelig tiåring.

Nå var riktignok ikke stolen flunkende ny. Jeg hadde leid den inn spesielt for denne reisen, fra et verksted i Berkeley, og den var en typisk amerikansk modell – hvilket, som når det gjelder biler, slett ikke borger for høy kvalitet. Setet var stort og behagelig, men trukket i et glatt plastmateriale, og festet på en vaklevoren hydraulisk stang. Den lot til å være drevet av en underdimensjonert gressklippermotor, og slet seg frem på hjul som kunne ha sittet på en handlevogn fra Lidl. Hvis Nille hadde bygget rullestoler, ville de ha siktet mot denne modellen. Likevel viste de stadig reklamefilmer for den på tv, filmer der oppstemte og potensielt neddopete pensjonister endelig hadde fikk bevegelsesfriheten de trengte for å kunne komme seg fra kjøkkenbenken til tv-kroken, og videre til hjørnet av stuen der de blonde barnebarna deres lekte. Det burde kanskje ha fungert som en advarsel at ingen av reklamefilmene fant sted utendørs. Men dette oppdaget jeg ikke før jeg forsøkte å forsere en fortauskant, riktignok nesten fem centimeter høy, og var nære ved å gli av det vannsklieglatte setet og ut i trafikken på Bancroft avenue.

Hadde det ikke vært for enkelte flyselskapers hang til å behandle rullestoler slik hunder behandler tyggeleker, ville jeg ha tatt med den faste rullestolen min, en Permobil. Den lar seg best sammenligne med den amerikanske modellen slik en Audi eller high end Volvo lar seg sammenligne med en av de små bilene som blir kjørt av den ferskeste klovnen på et tvilsomt sirkus. Permobil, et svensk selskap som minner stadig mer om en blankpolert multinasjonal våpenprodusent både når det gjelder språkføring og visuell profil, lager svært gode rullestoler – noe de naturligvis er fullstendig klare over, og informerer salgsavdelingen om. Prisene er deretter. Men det man får med en Permobil er en terrenggående rullestol som er kraftig nok til å tvinge opp tunge dører og forsere et sammenstimlet konsertpublikum. Det siste særlig hvis man kjøper med det valgfrie kufanger-settet.

Okei, det finnes ikke noe kufanger-sett. Men Permobilen kan, faktisk, leveres med veltebøyle. Det sier egentlig det meste. I løpet av året jeg bodde i USA ble jeg vant til å høre, minst fire-fem ganger i uken, at rullestolen min var noe av det kuleste noen hadde sett. Komplimentene kom fra andre rullestolbrukere, skatere, gamle damer og politimenn. Permobil har, som alle gode multinasjonale selskap, utformet en tilblivelseshistorie om grunnleggeren Per Uddén, en slags Henry-Ford-møter-Albert-Schweizer-skikkelse. Jeg tror at et like effektivt markedsføringsgrep ville være å sende meg tilbake til USA, og la meg patruljere San Franciscos gater med et lite lager av brosjyrer i den Låsbare bagasjekurven™.

Ettersom det er like vanskelig å finne en god permobilreparatør i California som det er å finne reservehjul til manuelle rullestoler i Moskva (dette er en annen historie), valgte jeg imidlertid å leie en erstatning da jeg skulle på seminar i Chicago. Og etter at jeg hadde kommet av flyet, mens jeg ble dyttet rundt på San Francisco Airport av to gamle og bitte små menn jeg av ubestemmelige årsaker tok for å være koreanere, var jeg enig med meg selv om at dette hadde vært et klokt valg. Rullestolen var nemlig ikke å finne verken ved vanlig eller uvanlig bagasjeutlevering, hvilket jo aldri er et godt tegn. Hadde det vært snakk om Permobilen, med en prislapp på en halv stipendiatårslønn, riktignok bekostet av den norske stat, men for tiden under administrasjon av undertegnede, hadde mild panikk slått inn for lengst. Slik det sto, eller satt, med et par glass (gratis) vin fra nesten-business-class som grei polstring, var jeg ikke bekymret. Og da vi fant ut at stolen var på vei opp til gaten vi hadde forlatt for en halvtime siden, var det rett og slett helt greit, intet mer.

Stolen ble dyttet ut av en mann på rundt 150 centimeter og omtrent like mange kilo, jeg takket pent, tok plass, sa at det gikk greit herfra, og slapp de to kanskje-koreanske medhjelperne løs. Så oppdaget jeg at batteriet på stolen var tomt.

Det er ikke helt enkelt å beskrive følelsen en rullestolbruker – selv en rullestolbruker som kan gå et lite stykke – rammes av når batteriet er flatt. Eller et hjul har punktert. Eller når lyden av metall mot metall skjærer opp fra et eller annet infernalsk sted i stolens indre. Den nærmeste sammenligningen jeg kommer på er det å høre et rart organisk smell, som man plutselig vurderer å lokalisere til egen ankel, etter å ha tråkket over på glatt brostein. Den plutselige sammentrekningen og kulden i bunnen av magen er definitivt sammenlignbar. Så jeg ropte etter kanskje-koreanerne, som fortsatte ufortrødent av gårde, og innså at det var nå jeg ville bli nødt til å gripe tak i noen vilt fremmede flypassasjerer, hvilket sikkert ville bli både uproblematisk og hyggelig, siden det er få ting folk trives så godt med som å bli praiet av fremmede rullestolbrukere når de løper for å rekke et fly.

Det var da jeg oppdaget at fyren som hadde dyttet rullestolen ut fra gaten fremdeles var innen hørevidde, og fikk oppmerksomheten hans med et høflig tilrop som verken virket desperat eller like høyfrekvent som angstskriket til en kaninunge. Og under over under: Han var ikke bare irritert over at de to angivelige hjelperne hadde forsvunnet sin vei selv om de strengt tatt hørte meg rope etter dem, men så irritert at han dyttet rullestolen, og meg, alle våre 200 kg på små handlevognhjul, gjennom hele flyplassen, ut på fortauet og inn i en taxi. Takk og lov for samoanere  med sterk moralsk sans og hjelpevilje.

I gang igjen?

La oss nå se: Det er ca. et år siden Berkeley-oppholdet mitt ble avsluttet, og jeg føler fremdeles for å skrive litt rundt det. Så i all stillhet – her kommer et par litt mer bearbeidede historier. Kommentarer verdsettes, naturligvis.

San Diego

På oppfordring fra vanvittig mange:

S. Bjordal i museumsdistriktet. Selvsikker syklist ukjent.

Grue og Bjordal på molo'n.

Grip Fjær omfavner ukritisk det militær-humoristiske kompleks.

Gjettekonkurranse: Er dette a) et sykkelskur, b) en lekeplass, eller c) et poststrukturalistisk fengsel?

Skeptisk / forhåpningsfull.

Forsinket oppdatering

Jeg har visst… nei, jeg har vært særdeles lite flink til å oppdatere bloggen. Det er sånt som skjer når det er kronisk fint vær ute. Tre-fire uker med norske sommertemperaturer, hvilket ikke er vanlig eller ønskelig i Berkeley, er imidlertid overstått, og jeg har skaffet meg en fin liten forkjølelse. Blogginnlegg krever, i motsetning til vitenskapelige artikler, knapt at man er våken mens man skriver. Ergo: Oppdatering.

Jeg vet ikke om dette blir lest av noen av de andre norske studentene i Berkeley, men jeg ser ikke bort fra det. Derfor velger jeg ordene mine med omhu: Herregud, så mange det er av dere! Jeg burde kanskje sagt oss, men det er vanskelig å ikke føle seg som veteran av en ganske annen klasse etter å ha vært her i (gisp!) hele seks måneder. Hva, har jeg fremdeles en hørbar aksent? Det kan umulig stemme. Jeg går i ett med omgivelsene. Jeg er den omreisende nordamerikanske akademiker. Det er mulig at jeg kommer fra Canada, det er nok derfor jeg sklir ut litt på en vokal her og der, velger et litt pussig ord i blant, ikke vet så mye om Super Bowl som jeg burde. Canada, altså. I høyden.

105 norske studenter, hvilket er flere enn forrige semester, og mange nok til å oversvømme en hel del av laveregradskursene på sosiologi. Ifølge ryktene. Og hvordan har det blitt slik? Hvorfor har et semester på venstrekysten blitt en konvensjonell, nesten selvsagt del av den samfunnsvitenskapelige universitetsutdannelsen? (Vi venter fremdeles på at det skal konstitueres en Berkeleygenerasjon, men det kommer, det kommer.) Godt universitet – ja. Gode utvekslingsavtaler – ja. Kongelig forløper – ja. Bedre klima – ja. (Fantastisk uteliv – nei, selv om enkelte studenter fra et visst bedriftsøkonomisk institutt gjør sitt beste for å holde fanen høyt.) Men det er noe mer, er det ikke? Noe som har gjort Berkeley til et slags ungdommelig, venstreakademisk vrengebilde av de norske koloniene i Spania, mens antall utenlandsstudenter generelt har sunket? Det finnes en forklaring et sted. Tror jeg.